Å vere den ein er, i korte trekk

Leste eit fint debattinnlegg av Petter Myhr i dagbladet. Teksten er ein del av ein utstilling om kjønn i norsk pop og rock.

Hver gang det dukker opp diskusjoner om hva som er mannlig og kvinnelig føler jeg meg fremmedgjort. Og noen ganger direkte provosert. Fordi det bildet de tegner opp som typisk mannlig, stemmer så dårlig med bildet jeg har av faren min. Det stemmer dårlig med meg selv også. Menn skal liksom like tøff rock, gjerne med poserende frontfigurer.

Kjenner meg veldig igjen i teksten ovenfor. Det er mange måter å vere på. For meg er det fint å sleppe å måtte definere det og berre like det ein liker: Dans, dikt, programmering, teater, erotikk, onlinespel, forskning, fortelling osv. Berre være som ein er. Om du dropper å uttrykke interessene dine så kan det godt hende du kjem til å angre i følge forskning på eldre ved dødsleiet. Nedenfor er ei favorittscene som fint kommenterer  menneskers søken etter individualisme.